For ett år siden fikk jeg plass hos Speak som utvekslingsstudent i USA. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse. I påska i år fikk jeg vertsfamilie, jeg var en av de første til å få vertsfamilie av de som skulle til USA. Jeg skulle bo hos en familie med to voksne og to barn, en gutt på 14 og ei jente på 11 i Colorado Springs i Colorado. Jeg var i ekstase, jeg visste at søskenbarnet mitt, Kaja, også hadde vært i Colorado og hadde hatt det kjempefint to år tilbake. Jeg jobbet hardt på skolen for å opprettholde de nødvendige karakterene jeg trengte for å kunne reise, og jeg var veldig målrettet, det var aldri noe spørsmål og jeg ville dra eller ikke, jeg hadde aldri vært mer sikker om noe som helst.

I juni var det skoleslutt, jeg sa ha det til klassen min helt uten problem, vennene mine sa jeg ha det til senere i sommerferien. I august sa jeg farvel til familie og venner, det var trist, men jeg gledet meg så mye til å reise at jeg så vidt gråt da jeg møtte folk for siste gang på ti måneder. Jeg gråt selvfølgelig da jeg måtte reise fra nærmeste familie og venner, men det er åpenbart en helt naturlig reaksjon.

Den 6. august reiste jeg fra Trondheim til Oslo. Jeg sa ha det til Fredrik (lillebror) som ble igjen i Trondheim, og jeg, mamma og pappa dro nedover til hovedstaten. Jeg gikk ut av døra til huset mitt for siste gang på nesten et år, det var rart og det gikk egentlig ikke helt opp for meg. Det gikk ikke opp for meg før jeg ankom Colorado Springs. Jeg, mamma og pappa sov én (halv) natt på hotell før jeg skulle til flyplassen for å ta et tidlig fly til Stockholm. Dagen før spiste jeg og familien kinamat, ironisk, vanlige folk ville sikkert ha spist risengrynsgrøt med brunost på med spekemat på med lutefisk på med multekrem på med knekkebrød på, hehe neida. Så var i alle fall dagen kommen, den 7. august sa jeg ha det til mamma og pappa på flyplassen. Jeg var litt trist, fordi det er rart å reise fra foreldrene sine for så lang tid, men det var så vidt jeg felte en tåre. Jeg sjekket inn bagasjen min, gikk gjennom sikkerhetskontrollen, så ansiktene til mamma og pappa for siste gang, også, plutselig var jeg alene. Alene i verden.

Jeg gikk på flyet med et smil, jeg hadde ingen andre forventninger enn å være glad og å ha et fint år. Jeg gikk på flyet som verdens sterkeste jente både psykisk og fysisk, det var i alle fall slik jeg følte meg. Jeg var utrolig selvstendig og fant fram på flyplassen i Chicago helt alene, selv om jeg måtte ta tog (!!!) for å finne riktig terminal. Endelig landet jeg på flyplassen i Colorado Springs uten å ha sovet i det hele tatt, fordi jeg var så utrolig energisk og glad. Jeg møtte vertsfamilien min, alle utenom gutten fordi han ikke var hjemme. Jeg møtte også områderepresentanten min fra Aspect Foundation som er den amerikanske organisasjonen som Speak samarbeider meg. Det viste seg at områderepresentanten min, som virket som en hyggelig, men gammel, mann, var en god venn av familien og jeg kom til å møte han i kirka hver søndag. Det tenke jeg jo var koselig. Jeg kom hjem til huset, helt sulten og utslitt, og jeg fikk servert tynn kyllingsuppe til middag, jeg tenkte det var litt rart, fordi jeg var jo helt utsultet etter den lange reisen jeg hadde hatt. Men jeg tenkte ikke så mye over det. Jeg gledet meg til å sove lenge dagen etter, men neida, jeg ble vekt klokka 8 fordi vi skulle dra på skolen å snakke med en rådgiver. Jeg tenkte heller ikke mer på det, jeg vet at mange amerikanere står opp tidligere enn det jeg er vandt med, og siden jeg var åpen for forandring så gikk det greit. Jeg hadde på meg shorts og t-skjorte, fordi det var 30 grader utendørs, og tenkte ikke mer over det heller.

Vertsfamilien virket hyggelig og jeg stortrivdes. Etter en uke skulle vi i kirka, jeg spurte hvor lenge det varte, det forklarte at det varte i 4 timer, jeg syntes det hørtes veldig lenge ut, og jeg spekulerte litt på det, men så vil jeg jo delta i aktivitetene til vertsfamilien, så jeg ble med uten å si noe. I bilen på veien til kirka så spurte jeg hvordan kristne de var, de sa: ‘’our nickname is mormons’’. Og jeg  bare åja. Nice. Men i hodet mitt så ble jeg ganske skeptisk for å si det sånn. Men jeg ga alt en (stor) sjanse og spekulerte ikke så mye mer på det. Uka etterpå så oppdaget jeg nye og nye regler for hver dag. Snart kunne jeg ikke ha på shorts og singlet når det var over 30 grader i sola.  Jeg kunne ikke ha pc eller mobil på rommet, og kommunikasjonen jeg kunne ha med Norge ble veldig forminsket. Etter én uke begynte jeg å starte prosessen med å bytte vertsfamilie.  Jeg hadde gode grunner, for vertsfamilien respekterte ikke meg og min families syn på religion og jeg var redd for å være meg selv og jeg følte at jeg ble presset til å tro på mormoneroppspinn.  Speak/ Aspect hadde forresten ikke nevnt noe om at de var medlem av en sekt, noe jeg synes er ganske relevant å nevne, spesielt når jeg hadde fått tildelt vertsfamilie som en av de første i Trøndelag.

Jeg og mamma og pappa var de eneste som var på min side. Aspect oppførte seg svært uproffe og ringte vertsmor helt uten forvarsel og forklarte situasjonen. Så de var klare over mitt og min families synspunkt ganske tidlig. Så Aspect skapte en ukomfortabel hjemmesituasjon for meg fra starten uten å ville la meg bytte vertsfamilie. Ingen trodde på meg, eller hørte på meg, alle sa at jeg var egoistisk og at jeg måtte tilpasse meg bedre.  Situasjonene hjemme hos vertsfamilien ble bare verre og verre. Det hele toppet seg da jeg fikk hjernerystelse etter 3-4 uker i USA.

Jeg og vertsfamilien var på tur, og vi kjørte offroad motorsykler. Jeg satt på til vertsfar. Plutselig veltet sykkelen med meg og vertsfar på. Jeg fikk noen skrubbsår, og jeg hadde jo på sykkelhjelm så alt var greit. Vertsfar, som er lege, var helt fra seg over skrubbsåret han fikk på albuen sin, det var det resten av vertsfamilien brydde seg om også. Jeg, som ikke husket at jeg slo hodet mitt, og som måtte sette meg ned for å ikke besvime, fikk null oppmerksomhet. Det tok 4 dager for meg for å bli tatt med til legen. Jeg dro til legen og fikk påvist hjernerystelse, og siden jeg hadde hatt en kraftig hjernerystelse for kun 2 år siden var jeg mer sensitiv denne gangen. Jeg måtte bli sengeliggende i minst én uke. Jeg, som nesten besvimte hvis jeg prøvde å gjøre noe, ble vekt tidlig hver morgen av vertsmor for å lufte hunden, vaske badet, ta oppvasken osv. Da jeg ikke tok oppvasken en dag ble hun skikkelig sint på meg. Vertsfamilien reiste til Utah, jeg skulle egentlig bli med, men jeg slapp heldigvis unna. Jeg skulle egentlig bo hos områderepresentanten min, som var familievenn av mormonerfamilien, han var også utrolig gammel, 70-80 år og jeg følte meg ikke komfortabel rundt meg i det hele tatt. Jeg hadde avtalt å bo med han, fordi jeg ikke hadde noe valg. Men, jeg snakket med Aspect og jeg fikk lov til å bo hos ei venninne fra skolen.  Da vertsmor fikk vite dette ble hun kjempesint på meg, og da hun dro så gikk hun med nesen i været og ga meg ikke klem, eller sa ikke ha det eller noe som helst. Jeg hørte ikke fra dem i det hele tatt i løpet av de 4 dagene de var på reise. De kom ikke hjem på søndag, så jeg måtte bli hos venninna mi én ekstra dag. Dette fikk jeg høre av organisasjonen, vertsfamilien sa ingenting til meg.

Da jeg kom hjem fra skolen, satt vertsforeldrene mine ute på verandaen, de ville ha en prat med meg. Aspect hadde fortalt at jeg skulle bytte vertsfamilie. De hadde ingen vertsfamilie klar, og de sa dette til vertsfamilien helt uten forvarsel, så jeg var ikke forberedt i det hele tatt. De var utrolig sinte, og de mente jeg hadde gått bak ryggen deres osv osv. Er mange detaljer som tar for lang tid å forklare, dette er nemlig bare kortversjonen. Jeg fikk panikk, jeg var redd, følte meg ikke trygg, jeg trivdes forresten ikke på skolen heller. Slet veldig med å få venner, og jeg hadde jo knapt vært på skolen pga hjernerystelsen. Jeg gikk på rommet, begynte å pakke, selv om jeg ikke hadde noe sted å dra, jeg var ganske sikker på at jeg skulle dra hjem, fordi Speak hadde jo truet meg med det hvis jeg ikke klarte å tilpasse meg, og det så ikke ut til å være noe håp. Jeg ble ikke servert mat, jeg levde på noen få proteinbarer i to dager, jeg fortalte dette til Aspect og de ville at jeg skulle bo hos områderepresentanten min som tidligere hadde fortalt at han ikke var på min side om bytte av vertsfamilie, områderepresentanten som var snart 80 år gammel, som alle andre jenter som var her på utveksling også følte jeg ukomfortabel rundt, som var også mormoner, som var en nær venn av den psykotiske vertsfamilien jeg bodde hos, jeg nektet. Jeg hadde ei venninne jeg kunne bo hos, men Aspect nektet meg. Jeg ringte mamma og pappa, jeg var helt panisk, jeg ville hjem. Pappa ringte en stor organisasjon som tar seg av student rights osv, husker ikke helt hva den heter, men de ringte Aspect, og Aspect sa endelig at jeg kunne få lov til å bo hos venninna mi fra skolen til jeg fikk meg ny vertsfamilie. Jeg ble utrolig glad for å høre det, og jeg startet å pakke det siste jeg hadde å pakke, jeg vasket badet, jeg støvsugde, skiftet sengetrekk og redde opp senga, jeg følte egentlig litt at jeg ble kastet ut, fordi mora til vertsmor skulle bo i det rommet jeg bodde i fordi hun kom på besøk. Jeg sa ha det til vertssøskene mine, jeg hadde jo ikke noe i mot dem egentlig. Jeg sto med kofferten min i oppkjørselen og ventet på at venninna mi (Tashana) skulle dukke opp. Da jeg sto å ventet kom feil bil og feil person kjørende opp oppkjørselen, det var områderepresentanten min. Han hadde ikke hørt noe om at jeg ikke skulle bo hos han. Jeg ble panisk og ringte Aspect, de sa at jeg skulle bli med han, jeg nektet og diskuterte og diskuterte helt til de lot meg dra meg Tashana. Mens dette foregikk tok vertsfar Tashana til side, og ga meg beskjed på en utrolig frekk måte om å holde meg unna, han fortalte til Tashana at jeg var trøbbel og at de ikke måtte la meg bo hos henne osv, han back stabbet meg skikkelig og mente at jeg hadde gått bak ryggen deres og slikt. Det siste vertsmor sa til meg var: «be nice, you’re not being nice right now». Jeg bare, ok, også satte jeg meg i bilen til Tashana og endelig, endelig trodde jeg at marerittet var over. Men det har forfulgt meg siden.

Jeg hadde det veldig fint hos Tashana, bortsett fra at noe skjedde som viste at jeg ikke kan stole på noen andre i hele verden enn mamma og pappa når jeg har det vanskelig. Og det gjorde at jeg var veldig nedfor i en liten periode, men jeg ble distrahert fra dette da jeg fikk vertsfamilie! Og det var faktisk Kaja sin gamle vertsfamilie som ville la meg bo hos dem. De bor i Lafayette i Colorado, som er to timer med bil fra Colorado Springs. Så dette innebar at jeg måtte bytte skole. Først så jeg på det som stress, men så tenkte jeg at jeg fikk en helt ny start og det var jeg glad for. Da Kristin (nye vertsmor) hentet meg en søndag var jeg så lettet, det var som å komme til familie. Jeg ble tatt utrolig godt i mot og jeg følte meg som hjemme. Jeg fikk tre vertssøsken, Ella (5), Joshua (6) og Hannah (16). Jeg og Hannah har blitt utrolig gode venner, Sierra (22) bodde også der, sammen med Kristin, Mike og meg var vi nå en familie på 7 stk, og en katt (Luigi) og en hund (Indy). Jeg startet på en ny skole, og trivdes veldig godt, fagene var enkle og alt var greit. Plutselig så skjedde det noe som gjorde at jeg fikk en del problemer med Aspect. Jeg ble litt satt tilbake i tid på grunn av det. Jeg hadde også mye hjemlengsel og jeg hadde rett og slett blitt helt ødelagt og traumatisert av situasjonen jeg hadde vært i.

Vertsmor begynte å bli bekymret for meg og meldte fra til Aspect. De sendte meg til en lege, jeg forklarte alt og jeg sa at jeg ikke hadde troen på meg selv, at jeg var motivert til å klare meg gjennom dette, men at jeg hadde veldig dårlig selvtillit og følte meg traumatisert. Jeg ble da diagnosert med depresjon. Dette er ganske personlig å fortelle for meg, for det er ikke kult, spennende, mystisk eller dypt som filmer og internett lurer samfunnet til å tro. Det er trist og jævlig, og uansett hvor morsomt jeg har det så er jeg alltid omringet av mørke. Men jeg tror egentlig at jeg er feildiagnosert, jeg tror depresjonteorien er blitt plantet av Aspect, slik at de kan avskrive seg ansvaret de har for meg og min situasjon. Det prøver også å få det til å virke som om jeg har vært deprimert før jeg kom til USA for å så igjen, avskrive ansvaret de har for meg og hva jeg har gått gjennom. Jeg mener at jeg har post concussion syndrome. Det kan vare opp til ett år etter hjernerystelsen fant sted.  Dere kan lese mer om det her: http://en.wikipedia.org/wiki/Post-concussion_syndrome

Uansett, tilbake til hvordan jeg hard et; jeg ville enda være her, jeg er enda motivert til det. Men den siste uka var jeg på skolen 3 av 5 dager, jeg klarte ikke å våkne, å stå opp, det var som om jeg var fanget av mørke, det var som om en fysisk kraft dyttet meg ned og uansett hvor mye jeg kjempet, så klarte jeg ikke å vinne. Jeg har også utrolige humørsvingninger. Enten så er jeg på topp og er helt i ekstase, eller så er jeg helt på bunnen av skalaen og gråter og klarer ikke å gå eller å tenke. Jeg blir helt utslitt av dette, og sover veldig mye. Men likevel klarer jeg ikke å sove om natta. I går var jeg våken til klokka fire, som er én time før jeg skulle stå opp for å gå til skolen. Jeg har forresten venner på skolen og sånn, men likevel så har jeg helt angst for å gå dit, selv om jeg får toppkarakterer og folk liker meg veldig godt, og jeg vil faktisk si at jeg er ganske populær. Men når jeg er på skolen så har jeg ikke krefter til å være sosial, jeg går for meg selv, jeg blir fort irritert om folk går i veien for meg og jeg foretrekker å lese en bok og å høre på musikk. Ikke spiser jeg på skolen heller, jeg er sulten men jeg klarer ikke å spise. Jeg spiser hjemme altså, det er bare på skolen jeg ikke spiser.

Når jeg er lei meg har jeg ingen måte å hjelpe meg selv på, jeg ender opp med å gjøre dumme ting som ikke er sunt for meg selv, jeg ender opp med å trøsteshoppe og å trøstespise sjokolade, knekkebrød med brunost, og spiseskje etter spiseskje med nutella. Jeg føler meg som en byrde for andre, som et problem. Jeg føler meg irriterende og jeg føler rett og slett at jeg har mistet meg selv. Aspect sine anbefalinger er at jeg vil takle hverdagen enklere med min egen familie, i Norge. Men jeg har likevel et valg å ta, jeg har gitt meg selv deadline til i morgen. Jeg har argumentert for og i mot å dra og å bli, jeg har like mange argumenter for hver sak. Men, hva er sunnest for meg, helsemessig? Jeg vil ikke komme hjem for å så se meg selv i speilet og ikke kjenne igjen den sterke og uavhengige jenta som reiste til USA med håp og drømmer. Jeg vil være et sted jeg føler meg trygg, der jeg føler meg rettferdig behandlet.

Jeg har hatt mange fine minner, og møtt mange fine personer, og jeg håper på å en gang komme tilbake hit. Men, jeg har tatt et valg, jeg har prøvd å ikke tenke på hva folk kommer til å synes. Jeg har tatt et valg som jeg tror er best for meg. Uansett hvor mye jobb det blir på skolen, uansett penger, uansett hva andre tenker og føler, så er det viktig å følge hjertet, og også hva som er best for en selv. Ingenting gikk som forventet, drømmeåret mitt i USA ble omgjort til et mareritt, jeg kunne ønske dette ikke skjedde, men, Aspect har bestemt seg, deres endelige avgjørelse er at jeg skal hjem, jeg er lei av å kjempe i mot en stor organisasjon.

Jeg skal hjem.

 

(Da jeg skrev dette var jeg enda i USA, men har ikke fått postet det før nå. Nå er jeg hjemme, og skal på skolen snart.)

 

– Elise

 

Image

lol

”Do you have stars in Norway?”

”Do you have noodles in Norway?”

”Do you have netflix and amazon in Norway?”

“Do you have movies in Norway?”

“Do you have a ocean in Norway?”

Peace out. 

 

Kjeks, kirka og google translate

Hei

Nå sitter jeg på rommet mitt og venter på Cathrine på skype. Jeg spiser noe som smaker som ritzkjeks,  bare litt eklere og med rar ost inni som Ella introduserte meg til. Drikker også cola som jeg har hatt på rommet siden i går, den er veldig god og temperert akkurat nå. Jeg kunne ønske jeg hadde side opp og side ned med opplevelser å fortelle dere om, men jeg har et problem; og det er at jeg ikke husker lett. Jeg tror hjernerystelsen har gjort meg veldig glemsk, fordi jeg glemmer minst én viktig ting hver dag.

Image

Men jeg husker iallefall hva jeg gjorde på torsdag og i går. Så, på torsdag var jeg på skolen, jeg dro hjem til en venn i fjerdetimen da jeg har fritime. Da spiste hunden hans opp innsiden av skoen min, men det går bra de kostet bare 150 kr lol. Og de funker enda. Hadde også prøve i U.S History som jeg ikke øvde til, men jeg svarte rett på alt.

Image

Jeg har også fått veldig rar musikksmak forresten, hører bare på niggarap, rar norsk musikk, ABBA og diverse annet fett. Yeah….Har også blitt ganske amerikansk, har falske negler og uggs. Det er viktig å bli integrert i samfunnet, så jeg føler jeg har gjort en ganske god jobb.

Så, fredagskveldene mine i USA er ganske ulike fra fredagskveldene mine i Norge. I går var det ”Fall Fest” i kirka, og jeg, Hannah og Klara kledde oss ut og delte ut godteri til barn i ca. 4 timer. Wild. Ble også spurt på date, jeg sa ja. Jaja… Hannah ba meg om å gi han en sjanse, så jeg gjorde det.

Har også kjøpt meg en vinterjakke, den kostet 100 kr og var fra Goodwill. Jeg er fattig og kald så jeg kjøpte den. Var ekte  pels og greier fra Nordstrom. Fett.

ImageImageImageImage

Også har Hannah lært seg norsk (google translate).

ImageImage

Lol. Blogges.

18-20. oktober

Hei,

Så, mange ber meg om å blogge om bursdagen min osv osv, så det skal jeg gjøre akkurat nå. I helga har jeg faktisk gjort en hel del, sammenlignet med de andre helgene de siste 2+ månedene. Jeg lover å ta bilder av huset og byen jeg bor i så snart jeg har mulighet til det. Det er bare såå mye å gjøre.

Fredag:

Jeg hadde jo bursdag på fredag, og det var ganske annderledes å feire den her enn å feire den hjemme. Jeg fikk ikke helt bursdagsfølelsen på samme måte. Jeg våknet klokka 5 for å åpne gavene fra familien min i Norge, alene i senga mi, så spiste jeg frokost alene, og dro på skolen. Skoledagen var ganske trist og kjedelig fram til sistetimen som var engelsk. Jeg trodde ikke at noen visste at jeg hadde bursdag, men jeg tok feil. En gutt i klassen min, som har tidenes crush på meg, hadde fortalt læreren at det var bursdagen min og at han visste at jeg hadde hjemlengsel osv så han ville ha en slags feiring for meg. Så klassen sang bursdagssang til meg (dritkleint), og jeg fikk ballong og de hadde bestillt masse pizza. VÆRDE. Etter skolen kom jeg hjem til et rom fylt med ballonger, det var koselig. Så skypet jeg mamma, pappa og Fredrik. Senere kom Klara fra Danmark og Saya fra Japan på besøk. Og to andre venner av vertssøstera mi. Så dro vi og resten av familien til Chick-fil-A for å spise middag. Også dro jeg, Hannah, Saya, Klara, Patricia og Christopher (som jeg trodde var homo men så var han ikke det) på Walmart. Etter det kom jeg hjem, og vi spiste kake som Kristin hadde lagd, den var skikkelig god også åpnet jeg opp gavene fra familien. Jeg fikk et Juicy Couture armbånd, Michael Kors skjerf, fleecegenser og skikkelig behagelige thights-ish-ting. Så tusen takk til familien min i USA for en fin dag. Og takk til mamma, pappa og Fredrik for fine gaver. Takk til Lamvik-familien for kjempefine gaver, og takk til mormor for pengene, de vil komme godt med og takk til Onkel Halvard for filmen! Nå kommer et lite bildedryss fra fredag:

Image

Emma som liker å ta bilder av seg selv.
D
ImageImage

Denne er fra mamma.

ImageImage

Fra Tante Sissi & co

ImageImageImage

Fra Juliane

ImageImage

Fra USA-familien

ImageImage

Øredobber fra Fredrikpusen <33

Image

Skjerfet fra USA-familien 🙂

Image

Det første armbåndet er fra USA og de to andre er fra Juliane.

ImageImageImage

Omnomnom

Image

Walmart.

ImageImage

Omnomnom #2

ImageImage

Skype

Image

Min kjempegode bursdagskake.

Image

Saya fra Hong Kong!

ImageImageImage

Ble såå glad da jeg våknet opp til masse snø på bursdagen min. Snøen har seff smeltet nå, men jaja.

Image

Skype, igjen.

Image

Lørdag:

På lørdag skypet jeg med Mamma, Pappa, Fredrik, Tante Sissi, Onkel Trond, Kaja, Emilie, Mormor og Onkel Halvard på en gang. Det var skikkelig koselig. Så dro jeg på shopping med Jelena, som er fra Montenegro. Vi shoppet helt til kjøpesenteret stengte.

ImageImageImageImageImageImageImageImageImageImageImageImageImage

Søndag (i dag):

Så i dag skulle jeg, Hannah og Klara dra på en haunted kornåker med andre utvekslingselever, men det startet å regne så det ble ikke noe av. I stedet så skulle alle møtes å spise pizza og dra på kino. Men jeg, Hannah, Saya og Klara ville ikke se filmen, så vi endte opp med å dra på shopping i stedet. Det var kjempekoselig. Er såå glad for at jeg har så mange venner fra forskjellige land, føler jeg lærer så mye av det. Og det er kjempelett for meg å besøke Klara, fordi hun bor i Fredrikshavn, som er langt nord i Danmark, og det går ferje fra Trheim til Fredrikshavn hele tiden, og det koster ikke mye heller. Klara skjønner ikke norsk, da, så vi snakker bare engelsk sammen.

994352_676481902362080_2062638455_n 994953_676481425695461_1736102131_n 1374237_676482129028724_2138416434_n 1375133_676481472362123_1582214485_n 1377511_676481365695467_29602084_n 1379423_676481965695407_621199204_n 1379876_676481722362098_2127797351_n 1385768_676481922362078_2017318972_n 1394096_676481739028763_79580194_n (1)

 

Nå er det snart mandag om noen timer. Klokka er 22.18, og jeg skal snart legge meg, pga jeg står opp halv seks hver dag. Ser ikke fram til en ny skoleuke, bortsett fra at jeg skal bli med Jelena hjem etter skolen i morgen, også skal vi på Nail Spa å ta manikyr. Wihiii.

BLOGGEES 😛

Snart bursdag

Hei,

Har nå bursdag i norsk tid, men ikke i amerikansk enda. Jeg gruer meg til å feire bursdag uten familien min for å være helt ærlig. Har kjøpt gaver til meg selv nå faktisk, jaja. Følte bare for å blogge, men har ikke noe å skrive. Nå vet dere at jeg lever iallefall. 

– Elise

Image